Klatreepic i Innerdalen

Vi hadde snakka om det lenge. En klatretur til Norges vakreste dal, Innerdalen. Sørøsthjørnet på Skarfjell, Trollatraversen og Innerdalstårnet. Mange planer, men det hadde ikke helt klaffa med frihelg og godt vær. Undertegnede og Klerud hadde vært en tur på Nordre Trolla med ski, stegjern og økser i april, men hadde enda ikke hatt mulighet til å dra til Innerdalen på sommeren.

- Det blir starten på en epic det her, sa jeg og satte meg i Kleruds tyttebærgolf. Hvor er det blitt av BMWen?

- Kjerringa tok den og stakk. Skulle til noen venninner.

- Bra vi er tre karer fullasta med klatre- og overnattingsutstyr og tre sykler i den store bilen da.

- Ja, vi skulle jo egentlig hatt to biler.

To timer tidligere, litt over 80 og midt i en av mange svinger på Boggestranda: «KADANG»

- fuck, hva var d.. «KADANG». – Helvete. Her er det bare å svinge ut.

Etter en rask sjekk var det ingenting som virket som det skulle falle av bilen, men at XL7en ville ha en rolig langhelg var det ingen tvil om. Her måtte det tas noen telefoner.

-Hei, du, hvor langt har dere kommet?

-En bedre middag i Sunndalen her nå. Kebab!

-Såpass ja. Du, XL7en har kvelda her. Står på Boggestranda og må sette den igjen for å bli henta av bergingsbil. Hva er sjansen for at dere kjører hit og henter meg?

-Nja, ka du tru Okken? Det er vel eneste måten å få deg med på?

-Absolutt, må ringe til Isfjorden og be om skyss hjem ellers.

-Vi skal bare spise opp så kommer vi.

-Takk.

Tilbake i bilen var det på tide å fyre opp et par halvlitere på veg til Innerdalen. I det bilen rulla inn på parkeringsplassen var undertegnede og navnebror Klerud godt nedi øl nummer to. Nord-Trønder Okkenhaug måtte dra frem gamle kunster for å tette luka, og hadde styrta første øl allerede før han var ute av bilen. Imponerte og sjokkerte blikk ble veksla mens stemninga steg.

Etter noen middels gode pakkevalg var vi på syklene innover mot Innerdalshytta og videre oppover skogen. Okkenhaug hadde nettopp kommet tilbake fra høydetrening i alpene, godt kamuflert som romantisk parferie, og satte tempo i front. Gamping av mannen med lengst bein. Turen litt tidligere på dagen hadde satt sine spor i mine bein, og avstanden til teten økte i takt med mørkets frembrudd og var motsatt proporsjonal med humøret mitt.

En Seaking fløy lavt og sakte og sveipet lyskasteren over skogen nedenfor. I det jeg kom til et stikryss over skogen var det ingen å se, kun elvas brus til høyre. Ikke-eksisterende dekning på telefonen, selvsagt.

- Hello, sier jeg over radioen som alltid er med.

- Heihei kjære, gått deg bort?

- Tok dere til venstre eller høyre i stikrysset?

- Har ikke sett noe stikryss, gå mot Skarfjell.

- Sett på noe lys da, så ser jeg dere kanskje

En romantisk middag med gassgrilla Strandamør og en øl under en rosa sommerhimmel ble avsluttet og det var på tide å krype i posen. Riktignok bare for to av tre. Undertegnede hadde lagt igjen sovepose i Isfjorden og bivibagen i bilen, i god tro på at dette var unødvendig vekt.

Det var kaldt, og selv en god dunjakke hjalp ikke mye på beina.

I det klokka nærmet seg 03.00 var det fortsatt ikke et sekund med søvn innabords, men selv med -3,50 og -4,50 på høyre og venstre øye var det ingen tvil om at himmelen var i fyr og flamme. Brillene ble lokalisert i nærliggende lyng, OL-floka ble igangsatt og kameraet ble funnet frem. For en morgen!

Sola begynte etterhvert å tippe over horisonten så det ble litt varme, og omsider fikk jeg en blund på øyet.

 To timer senere våknet jeg av den umiskjennelige lyden av min egen kameralukker et par meter unna, og Klerud som utbryter:

 «Okkenhaug, kom å se da. Kvisten ser jo helt død ut!»

 «Fy faen det var kaldt i natt, jævlig til trekk» utbryter jeg. «Sovet to timer eller noe, jævla idiotopplegg å ikke ha noen pose»

 Tårene presset på da matpakka skulle smøres. Klerud hadde kjøpt Nugatti uten sukker som lunsjpålegg. «Hjelpe meg, det her blir en lang dag», tenkte jeg.

 Tørka luksusfrokost fra Nord-Norge, dårlig innsats på elvehopping av mannen med lengst ben og en middels sti gjennom kratt og stenrøys, og terrenget ble brattere og mer åpent. Selv med svinlette løpestaver var livet hardt. Gårsdagens tur på Kvanndalstind og en fullstendig Vengetindtravers oppå hver en nabb og pinakkel sammen med Thomas Foyn satt godt i beina. Klokka viste 110 i puls, beina mente det var I4-økt.

 Omsider var vi ved innsteget, og Klerud leda opp noe som så interessant ut for graden. Sola stekte og fjellet nærmest svetta. Livet mitt var fortsatt vondt, og både treere og firere var mer enn nok. Til tross for en unison enighet om at jeg ikke skulle lede en eneste taulengde etter to timer søvn, ble det etter hvert en tur i den skarpe enden opp til 15-metershammeren.

«Oj, steike. Her var det fint» utbrøt jeg, satte en god standplass og satt i sola og sikra de to andre opp til hylla. Fortsatt shorts og t-skjorte-føre.

Hangboard på soverommet hadde gjort underverker, og Klerud jogga lett opp 15-metershammeren før undertegnede og Okkenhaug karra seg opp på litt mindre elegant vis.

 Vel oppe fikk vi på ny gjensyn med Seakingen som nå søkte nedenfor Tårnet, før et nytt luksusmåltid fra nord, rappell og en rusletur langs den gode stien på andre siden av vannet.

Om det var konstruksjonssvikt i øl-demningen i elva eller om noen hadde fått seg to bonusøl den dagen vites ikke, men etter 3 1/3 øl på hver av oss var det ingen som hadde behov for mer. Klatretauet og løpestavene ble en god tørkesnor, grilla strandamør var bedre enn noen gang, og planene for neste dag ble langt. Okkenhaug fant frem bivibagen sin på 100 gram som jeg ikke hadde klart å lokalisere natta før, og livet smilte. En varm, men noe klam natt ventet.

 Søndag var det tid for nordvesteggen av Innerdalstårnet. Fin småklyving opp Lilletårnet, og deretter var det bare å få på seg skalljakka for å holde varmen i skyggen. Okkenhaug leda første taulengde før jeg skulle ut på andre og Klerud på tredje. «Firer, jaja. Hvorfor ikke, tross alt Ralph Høibakk som var førstebestiger», tenkte jeg.

 Klerud var fremme i den skarpe enden på tredje taulengde, og deretter gikk jeg en lang siste taulengde i en smekk med standplass ved varden. Vel oppe i sola var det mange som lurte på om jeg var gal, noe som ble avkreftet med tau som bevis.

Returen ble av det varme slaget. Sola stekte, det var knusktørt i stien og de mange timene på tur de siste dagene kjentes i knærne. Livslang orienteringsløper og fjelløper Okkenhaug slapp seg løs nedover lia og ventet til stadighet utålmodig på meg og Klerud som dannet snegletroppen.

«Kan ikke du jogge ned til tingene våre og møte oss ved stikrysset før skogen, Okken», spurte Klerud, i håp om å slippe billig unna nedturen og spare noen meter bortom campen.

 Som sagt så gjort, og Okkenhaug var borte på et øyeblikk mens snegletroppen krøp videre nedover.

 Det kokte i skoene og lårene var møre da vi kom ned til vannet.

 «Bade? Okkenhaug er sikkert ikke ferdig pakka enda»

«Dagens beste idé»