Blogg
Laksefiske i Rauma
“Plan i mårå?” spurte jeg Martin.
“Laksefiske”
“Hele dagen?”
“06-24”
“Fole. Alene?”
“Med Sindre. Bare å bli med”
Dagen etter var det sol og blå himmel og ingen planer ut over frokost og levering i barnehage.
“Interessert i selskap?”
“Bare å komme, du ser bilene våre. Venstre-venstre-venstre-venstre.”
Etter å tatt til venstre for tidlig ble det noen hundre meter ekstra gåtur. Men for et sted nede ved Rauma. Det gnistret nærmest i vannet av den skarpe sola. Knallturkis elv, en gapahuk helt nede i elvekanten og en liten robåt som lå og duppet i vannet. Tilrettelegginga for elvefiske i mange tiår var tydelig. Luftig løvskog helt i vannkanten og nærmest en motorvei på innsiden. 3 meter bred og møysommelig striglet med gressklipper.
Motorveien gikk over i lett bushwacking i elvekanten før det åpnet seg igjen. Her var det enda mer tilrettelagt. Molo, tørrstabla steinmur, en bro, sittebenk og trapp opp til et eventyrlig fint hyttetun. Og det største treet jeg noen sinne har sett. En enorm eik. Flere hundre år gammel. Wow.
Da jeg omsider kom frem til Martin hadde han satt seg godt til rette i en campingstol i elvekanten. Det hadde allerede vært et par lakser på kroken tidlig på morgenen, men ingen hadde blitt med opp. Elva snek seg forbi gapahuken og sola skinte fortsatt. Bortover elvabredden vokste lupinene seg halvannen meter høye og den smale stien buktet seg mellom.
Store, fargerike Lupiner langs elvebredden
“Fisk” kommer det brått fra Sindre.
Sindre fisker mellom lupinene langs elvebredden
Martin har håven i hånda og er i fullt firsprang på et millisekund.
Etter å ha buksert oss mellom lupiner og enorme brunsnegler er vi fremme.
Sindre kjører fisken etter alle kunstens regler. Martin står klar med håven.
Laksen nærmer seg land. Det hviner i snella i det fisken ruser ut igjen.
Inn igjen mot land. Håven rekker akkurat å komme seg ned i det turkise vannet, men så er fisken borte.
“Faen”
Skuffede blikk veksles på elvebredden mens adrenalinet roer seg.
Martin henter sin egen stang og er straks tilbake for å prøve fiskelykken.
Det roer seg. Det er hverken flo eller fjære og mindre bevegelse i elva. Ingen tegn til mer action fra laksen heller.
Grillen fyres og lunsjen er klar på noen minutter.
Store Vengetind speiler seg i Rauma elv
“Skal vi prøve oss ut i båten da?”
“Ja, koster ikke noe å prøve. Fin dag å sitte i båten.”
Det ros med kraftige tak motstrøms oppover elva. ankeret kastes og vi driver litt nedover igjen.
Ingen tegn til fisk. Den gnistrende elva har endret karakter og er ikke så ekstrem i farger lenger. Vinden tiltar.
“Hva er klokka?”
“Det har snudd hvertfall. Det er mer som skjer her nå. Mye høyere vann”
Selv høyt oppe i Rauma elv følger vannføringa flo og fjære. Elvebredden som før var en sti langt over vannet krever nå høye gummistøvler for å ferdes tørrskodd.
“Der”
Det hviner i stanga til Sindre.
Martin er på ballen og sitter som en gallionsfigur i baugen og speider utover elva. Håven er klar.
Stanga ser mer ut som en U enn noe annet.
“Steike som den drar da. Kom igjen, kom igjen.”
Sindre kaster et smil bakover i det laksen kommer til synet.
“Faen, den sitter i øyet. Da må den opp.”
Håven har kommet seg i vannet og etter godt samarbeid og mye motstand ligger fisken i båten. Adrenalinet bobler i alle sammen og Sindre sitter bare å rister.
“Fin, gratulerer! Synd den var skada og måtte opp så tidlig på sesongen.”
Etter en kjapp runde på land og diverse telefoner til riktige instanser, var båten på vannet igjen. Denne gangen med full oljehyre som bekledning. Vestaværet hadde kommet seg inn i Romsdalen.
Dagen hadde flydd av sted og jeg måtte hente i barnehagen igjen. Men noen få minutter med bilder fra sidelinjen rakk jeg.
Det tar ikke mange kast før Sindre nok en gang har fisk på kroken.
“Hohoho” hører jeg fra midt utpå elva.
Martin speider
“Nå kommer den her. Meeeget pen”
Laksen gjør et byks ut av vannet og gjennom lufta. Sekundet senere er den borte.
Sjokkerte og vantro blikk veksles i båten og sendes mot elvekanten.
En skuffet mann som akkurat mistet dagens største laks i et hopp
18/3-2022 Isklatring i Saufonnholet
“Kort isklatretur i morgen?” spurte Asgeir.
“Gjerne. Må levere i barnehagen først og være klar til å reise bort kl 15. Helgetur.”
“Jaja, kort tur, ikke noe problem.”
Asgeir Rusti krysser elva Glutra på veg til Saufonnholet
Etter pakking til helgetur, isklatretur, kamerautstyr og ikke minst den store utflukten til barnehagen, var vi klare for å vandre innover Erstaddalen innerst i Dalsbygda. Det kom en fuktig front fra vest, og før vi hadde kommet oss over elva var vi allerede våte. I skallklær. God start på den korte utflukten.
Tykt snøvær på anmarsj mot Saufonnholet
i jevnt sig smøg vi oss oppover skogen og innover mot Saufonnholet. Ikke fort og ikke sakte. Da vi omsider nærmet oss islinja ble det klart at sikten var middels minus. Det ble en kort lunsj for å se om det letta, så vi i det hele tatt hadde sikt de 2-300 meterne bort til linja.
Asgeir Rusti på anmarsj mot Saufonnholet. Linja går opp venstre for innerst i bollen.
Kort tid etter var lunsjen fortært og vi labba videre inn i bollen og festa skiene på sekken.
Asgeir Rusti har fått skiene på ryggen og er klar for første taulengde i Saufonnholet.
Kort prosess fra Asgeir på førstelengden med en blanding av snøbaksing og is.
“DUKK” ropte jeg, idet det kom et solid dose spindrift over kanten og rett ned mot Asgeir.
“Takk!”
Undertegnede skulle opp i den skarpe enden, og fulgte det som så ut som mest mulig is litt mot høyre.
Det nærmet seg tomt for tau og skruer. Den fine isen var heller ikke is, men 30cm hard snø med gjennomslag utenpå den gode isen. Vinden hadde økt utover formiddagen og sendte store mengder spindrift i hodet på undertegnede. Det som skulle være en koselig og kort mars-tur ble full-on vinteralpinisme.
Med brillene fulle av spindrift var det bare å dra av disse for å se noe som helst.
Et nesten vertikalt opptak ble droppet til fordel for en travers ut venstre som så ut til å ha bedre is. Etter å ha konkludert med at forholdet skruer/psyke var for lavt og isen var for tynn for den lange skruen som gjenstod, ble den ene øksa banka inn sammen med en kort skrue på standplass.
Asgeir Rusti kjemper mot kraftig spindrift på isklatring i Saufonnholet.
Det var allerede klart at det ikke var mulig å komme seg i bilen og på helgetur til kl 15. Med den ikkeeksisterende telefondekninga i Erstaddalen og Saufonnholet var dette lite ideelt.
Asgeir rusla seg raskt opp til opptaket og gjorde kort prosess på utfordringene som stod i kø, så da gjenstod det bare for meg å downclimbe mens traversen ble returnert og ta opptaket på topptau.
Asgeir Rusti kjemper mot kraftig spindrift på isklatring i Saufonnholet.
Videre var det løpende sikring i dyp snø før vi endelig var oppe i sola. Skia ble spent på og vi loffa bort til høydepunktet på turen: lunsj innendørs på ei hytte. Dette er nemlig en av få isruter som ender rett ved en åpen fjellhytte, Saufonnhytta ved Saufonnvatnet. Denne flotte hytta til Hen fjellstyre ligger nydelig plassert på 800moh.
Marssola varma godt da vi kom over kanten og kunne skue både hjemover og bort til Saufonnhytta
Fem minutter innendørs var alt vi fikk før det var på tide å komme seg i retning Isfjorden igjen. Asgeir hadde foreviget hytta, så innendørs luksuslunsj kunne være med i den nye isklatreboka til han og Bjørn Kruse.
Abalakov in the making
Dagens føre krevde ekstra innsats på returen. Asgeir Rusti klar for skirappell på abalakov
Mye vind, snøansamling i Saufonnholet og usikkerhet rundt snøen gjorde dagen til en enda mer komplett alpin dag med skirappell på abalakov, bratte hoppsvinger og fuktig snø med gjennomslag i skogen.
Asgeir satte opp tempoet, kasta skia på ryggen og sprang over elva, før det ble lett jogg med ski på beina bort til bilen.
Kl 16 var vi hjemme foran garasjen. “Jaja, takk for turen. Lykke til” sa Asgeir flirfull og hoppa over hekken og hjem til seg selv.
Bryllupsfoto i vakre Isfjorden
Å få lov til å forevige et bryllup er en stor ære, mye moro og mye ansvar. I sommer fikk jeg forevige bryllupet til Ingvild og Anders i deres paradis Isfjorden.
Bryllupsfoto er noe av det morsomste og givende jeg gjør som fotograf. I sommer fikk jeg anledning til å forevige bryllupet til flotte Ingvild og Anders.
Ingvild og Anders ønsket seg et utebryllup i nærheten av sitt paradis, Isfjorden i Rauma. Etter litt endringer rett i forkant av bryllupet med for mye snø på Litlefjellet og for høy vannstand i Rauma elv da snøsmeltinga satte gang for fullt falt valget på nydelige Kolmanneset. Ingvild ble rodd inn til stranda av sin far og dratt i land av Anders. Værmeldinga stemte på minuttet og de lave skyene begynte å sprekke opp akkurat i tide til å få sikt opp til toppene da vielsen skulle begynne.
Anders har en utrolig flott veteranboble, Alfred, som var dagens fremkomstmiddel for brudeparet. Etter vielsen dro vi til Klungnes og Mari K. Hagen på Monsås gård for å ta brudebilder. Bruden fikk oppfylt sitt store ønske om å hilse på og ta bilder sammen med Mari og Halvors villsauer og lam. Mari K. Hagen driver Hagen Landskap og hadde laget den flotte buketten og kransen Ingvild hadde på bryllupet.
Dagen ble avsluttet med mingling, middag og fest på Woldstad gård på Tokle i Isfjorden.
Tusen takk for at jeg fikk forevige dagen deres!
Trenger du bryllupsfotograf eller kjenner noen som trenger det? Jeg tar gjerne oppdraget med å forevige den store dagen deres!
Klatreepic i Innerdalen
Vi hadde snakka om det lenge. En klatretur til Norges vakreste dal, Innerdalen. Sørøsthjørnet på Skarfjell, Trollatraversen og Innerdalstårnet. Mange planer, men det hadde ikke helt klaffa med frihelg og godt vær. Undertegnede og Klerud hadde vært en tur på Nordre Trolla med ski, stegjern og økser i april, men hadde enda ikke hatt mulighet til å dra til Innerdalen på sommeren.
- Det blir starten på en epic det her, sa jeg og satte meg i Kleruds tyttebærgolf. Hvor er det blitt av BMWen?
- Kjerringa tok den og stakk. Skulle til noen venninner.
- Bra vi er tre karer fullasta med klatre- og overnattingsutstyr og tre sykler i den store bilen da.
- Ja, vi skulle jo egentlig hatt to biler.
To timer tidligere, litt over 80 og midt i en av mange svinger på Boggestranda: «KADANG»
- fuck, hva var d.. «KADANG». – Helvete. Her er det bare å svinge ut.
Etter en rask sjekk var det ingenting som virket som det skulle falle av bilen, men at XL7en ville ha en rolig langhelg var det ingen tvil om. Her måtte det tas noen telefoner.
-Hei, du, hvor langt har dere kommet?
-En bedre middag i Sunndalen her nå. Kebab!
-Såpass ja. Du, XL7en har kvelda her. Står på Boggestranda og må sette den igjen for å bli henta av bergingsbil. Hva er sjansen for at dere kjører hit og henter meg?
-Nja, ka du tru Okken? Det er vel eneste måten å få deg med på?
-Absolutt, må ringe til Isfjorden og be om skyss hjem ellers.
-Vi skal bare spise opp så kommer vi.
-Takk.
Tilbake i bilen var det på tide å fyre opp et par halvlitere på veg til Innerdalen. I det bilen rulla inn på parkeringsplassen var undertegnede og navnebror Klerud godt nedi øl nummer to. Nord-Trønder Okkenhaug måtte dra frem gamle kunster for å tette luka, og hadde styrta første øl allerede før han var ute av bilen. Imponerte og sjokkerte blikk ble veksla mens stemninga steg.
Etter noen middels gode pakkevalg var vi på syklene innover mot Innerdalshytta og videre oppover skogen. Okkenhaug hadde nettopp kommet tilbake fra høydetrening i alpene, godt kamuflert som romantisk parferie, og satte tempo i front. Gamping av mannen med lengst bein. Turen litt tidligere på dagen hadde satt sine spor i mine bein, og avstanden til teten økte i takt med mørkets frembrudd og var motsatt proporsjonal med humøret mitt.
En Seaking fløy lavt og sakte og sveipet lyskasteren over skogen nedenfor. I det jeg kom til et stikryss over skogen var det ingen å se, kun elvas brus til høyre. Ikke-eksisterende dekning på telefonen, selvsagt.
- Hello, sier jeg over radioen som alltid er med.
- Heihei kjære, gått deg bort?
- Tok dere til venstre eller høyre i stikrysset?
- Har ikke sett noe stikryss, gå mot Skarfjell.
- Sett på noe lys da, så ser jeg dere kanskje
En romantisk middag med gassgrilla Strandamør og en øl under en rosa sommerhimmel ble avsluttet og det var på tide å krype i posen. Riktignok bare for to av tre. Undertegnede hadde lagt igjen sovepose i Isfjorden og bivibagen i bilen, i god tro på at dette var unødvendig vekt.
Det var kaldt, og selv en god dunjakke hjalp ikke mye på beina.
I det klokka nærmet seg 03.00 var det fortsatt ikke et sekund med søvn innabords, men selv med -3,50 og -4,50 på høyre og venstre øye var det ingen tvil om at himmelen var i fyr og flamme. Brillene ble lokalisert i nærliggende lyng, OL-floka ble igangsatt og kameraet ble funnet frem. For en morgen!
Sola begynte etterhvert å tippe over horisonten så det ble litt varme, og omsider fikk jeg en blund på øyet.
To timer senere våknet jeg av den umiskjennelige lyden av min egen kameralukker et par meter unna, og Klerud som utbryter:
«Okkenhaug, kom å se da. Kvisten ser jo helt død ut!»
«Fy faen det var kaldt i natt, jævlig til trekk» utbryter jeg. «Sovet to timer eller noe, jævla idiotopplegg å ikke ha noen pose»
Tårene presset på da matpakka skulle smøres. Klerud hadde kjøpt Nugatti uten sukker som lunsjpålegg. «Hjelpe meg, det her blir en lang dag», tenkte jeg.
Tørka luksusfrokost fra Nord-Norge, dårlig innsats på elvehopping av mannen med lengst ben og en middels sti gjennom kratt og stenrøys, og terrenget ble brattere og mer åpent. Selv med svinlette løpestaver var livet hardt. Gårsdagens tur på Kvanndalstind og en fullstendig Vengetindtravers oppå hver en nabb og pinakkel sammen med Thomas Foyn satt godt i beina. Klokka viste 110 i puls, beina mente det var I4-økt.
Omsider var vi ved innsteget, og Klerud leda opp noe som så interessant ut for graden. Sola stekte og fjellet nærmest svetta. Livet mitt var fortsatt vondt, og både treere og firere var mer enn nok. Til tross for en unison enighet om at jeg ikke skulle lede en eneste taulengde etter to timer søvn, ble det etter hvert en tur i den skarpe enden opp til 15-metershammeren.
«Oj, steike. Her var det fint» utbrøt jeg, satte en god standplass og satt i sola og sikra de to andre opp til hylla. Fortsatt shorts og t-skjorte-føre.
Hangboard på soverommet hadde gjort underverker, og Klerud jogga lett opp 15-metershammeren før undertegnede og Okkenhaug karra seg opp på litt mindre elegant vis.
Vel oppe fikk vi på ny gjensyn med Seakingen som nå søkte nedenfor Tårnet, før et nytt luksusmåltid fra nord, rappell og en rusletur langs den gode stien på andre siden av vannet.
Om det var konstruksjonssvikt i øl-demningen i elva eller om noen hadde fått seg to bonusøl den dagen vites ikke, men etter 3 1/3 øl på hver av oss var det ingen som hadde behov for mer. Klatretauet og løpestavene ble en god tørkesnor, grilla strandamør var bedre enn noen gang, og planene for neste dag ble langt. Okkenhaug fant frem bivibagen sin på 100 gram som jeg ikke hadde klart å lokalisere natta før, og livet smilte. En varm, men noe klam natt ventet.
Søndag var det tid for nordvesteggen av Innerdalstårnet. Fin småklyving opp Lilletårnet, og deretter var det bare å få på seg skalljakka for å holde varmen i skyggen. Okkenhaug leda første taulengde før jeg skulle ut på andre og Klerud på tredje. «Firer, jaja. Hvorfor ikke, tross alt Ralph Høibakk som var førstebestiger», tenkte jeg.
Klerud var fremme i den skarpe enden på tredje taulengde, og deretter gikk jeg en lang siste taulengde i en smekk med standplass ved varden. Vel oppe i sola var det mange som lurte på om jeg var gal, noe som ble avkreftet med tau som bevis.
Returen ble av det varme slaget. Sola stekte, det var knusktørt i stien og de mange timene på tur de siste dagene kjentes i knærne. Livslang orienteringsløper og fjelløper Okkenhaug slapp seg løs nedover lia og ventet til stadighet utålmodig på meg og Klerud som dannet snegletroppen.
«Kan ikke du jogge ned til tingene våre og møte oss ved stikrysset før skogen, Okken», spurte Klerud, i håp om å slippe billig unna nedturen og spare noen meter bortom campen.
Som sagt så gjort, og Okkenhaug var borte på et øyeblikk mens snegletroppen krøp videre nedover.
Det kokte i skoene og lårene var møre da vi kom ned til vannet.
«Bade? Okkenhaug er sikkert ikke ferdig pakka enda»
«Dagens beste idé»