Laksefiske i Rauma
“Plan i mårå?” spurte jeg Martin.
“Laksefiske”
“Hele dagen?”
“06-24”
“Fole. Alene?”
“Med Sindre. Bare å bli med”
Dagen etter var det sol og blå himmel og ingen planer ut over frokost og levering i barnehage.
“Interessert i selskap?”
“Bare å komme, du ser bilene våre. Venstre-venstre-venstre-venstre.”
Etter å tatt til venstre for tidlig ble det noen hundre meter ekstra gåtur. Men for et sted nede ved Rauma. Det gnistret nærmest i vannet av den skarpe sola. Knallturkis elv, en gapahuk helt nede i elvekanten og en liten robåt som lå og duppet i vannet. Tilrettelegginga for elvefiske i mange tiår var tydelig. Luftig løvskog helt i vannkanten og nærmest en motorvei på innsiden. 3 meter bred og møysommelig striglet med gressklipper.
Motorveien gikk over i lett bushwacking i elvekanten før det åpnet seg igjen. Her var det enda mer tilrettelagt. Molo, tørrstabla steinmur, en bro, sittebenk og trapp opp til et eventyrlig fint hyttetun. Og det største treet jeg noen sinne har sett. En enorm eik. Flere hundre år gammel. Wow.
Da jeg omsider kom frem til Martin hadde han satt seg godt til rette i en campingstol i elvekanten. Det hadde allerede vært et par lakser på kroken tidlig på morgenen, men ingen hadde blitt med opp. Elva snek seg forbi gapahuken og sola skinte fortsatt. Bortover elvabredden vokste lupinene seg halvannen meter høye og den smale stien buktet seg mellom.
Store, fargerike Lupiner langs elvebredden
“Fisk” kommer det brått fra Sindre.
Sindre fisker mellom lupinene langs elvebredden
Martin har håven i hånda og er i fullt firsprang på et millisekund.
Etter å ha buksert oss mellom lupiner og enorme brunsnegler er vi fremme.
Sindre kjører fisken etter alle kunstens regler. Martin står klar med håven.
Laksen nærmer seg land. Det hviner i snella i det fisken ruser ut igjen.
Inn igjen mot land. Håven rekker akkurat å komme seg ned i det turkise vannet, men så er fisken borte.
“Faen”
Skuffede blikk veksles på elvebredden mens adrenalinet roer seg.
Martin henter sin egen stang og er straks tilbake for å prøve fiskelykken.
Det roer seg. Det er hverken flo eller fjære og mindre bevegelse i elva. Ingen tegn til mer action fra laksen heller.
Grillen fyres og lunsjen er klar på noen minutter.
Store Vengetind speiler seg i Rauma elv
“Skal vi prøve oss ut i båten da?”
“Ja, koster ikke noe å prøve. Fin dag å sitte i båten.”
Det ros med kraftige tak motstrøms oppover elva. ankeret kastes og vi driver litt nedover igjen.
Ingen tegn til fisk. Den gnistrende elva har endret karakter og er ikke så ekstrem i farger lenger. Vinden tiltar.
“Hva er klokka?”
“Det har snudd hvertfall. Det er mer som skjer her nå. Mye høyere vann”
Selv høyt oppe i Rauma elv følger vannføringa flo og fjære. Elvebredden som før var en sti langt over vannet krever nå høye gummistøvler for å ferdes tørrskodd.
“Der”
Det hviner i stanga til Sindre.
Martin er på ballen og sitter som en gallionsfigur i baugen og speider utover elva. Håven er klar.
Stanga ser mer ut som en U enn noe annet.
“Steike som den drar da. Kom igjen, kom igjen.”
Sindre kaster et smil bakover i det laksen kommer til synet.
“Faen, den sitter i øyet. Da må den opp.”
Håven har kommet seg i vannet og etter godt samarbeid og mye motstand ligger fisken i båten. Adrenalinet bobler i alle sammen og Sindre sitter bare å rister.
“Fin, gratulerer! Synd den var skada og måtte opp så tidlig på sesongen.”
Etter en kjapp runde på land og diverse telefoner til riktige instanser, var båten på vannet igjen. Denne gangen med full oljehyre som bekledning. Vestaværet hadde kommet seg inn i Romsdalen.
Dagen hadde flydd av sted og jeg måtte hente i barnehagen igjen. Men noen få minutter med bilder fra sidelinjen rakk jeg.
Det tar ikke mange kast før Sindre nok en gang har fisk på kroken.
“Hohoho” hører jeg fra midt utpå elva.
Martin speider
“Nå kommer den her. Meeeget pen”
Laksen gjør et byks ut av vannet og gjennom lufta. Sekundet senere er den borte.
Sjokkerte og vantro blikk veksles i båten og sendes mot elvekanten.
En skuffet mann som akkurat mistet dagens største laks i et hopp
